Det største i verden

Og bli mamma er vel verdt et blogg-innlegg? :)

Som førstegangsfødende hadde jeg mange tanker om hvordan det hele kom til å skje. Kom jeg til å gå " over tida". Ville den kommende pappa'n være tilgjengelig selv om han muligens var på vakt.Hvordan er det egentlig å ha rier og ikke minst å få den ungen ut?!Og hvordan blir det å få se nurket for første gang.

Vel, her er historien, mest for å ikke glemme detaljene selv :)
Jeg våknet vel i 9-tiden lørdag 7 mai. Kjente litt mens-murringer men ellers ikke noe annerledes. Planen var å reise ned til Gjøvik på "mage-treff" men følte for å holde meg på sofaen i stedet.
Cirka kl.11.30 ble det klart at dette var dagen da det kom til å skje noe.
Hadde vekslet noen meldinger med min kjære ( som var på jobb) om dagsformen og akkurat da ringte han for å høre hvordan det gikk.
" Hei, hvordan går det der hjemme?" Han ble nok noe overrasket da jeg svarte "at, jo nå har vannet gått så nå tror jeg du må komme hjem fra jobb".  

Det tok ikke lang tid før han var hjemme. Nordre Land ambulanse ble satt ut av drift et kort øyeblikk ;) Siden  det startet med vannavgang fikk vi beskjed om å komme på føden med en gang. Og den berømte sykehusbagen var så og si ferdig pakket fra før.
På vei ned startet riene, men ikke verre enn at jeg fortsatt kunne skravle.
Vi var vel på sykehuset sånn cirka kl. 13 og ble plassert på innkomstbadet for ctg-registrering først.

Jeg fikk endelig på meg den fantastisk flotte nettingstrusa som jeg hadde sett frem til å bruke (!)

Det viste seg at fostervannet var misfarget, noe som kunne tyde på at lillegutt hadde bæsjet i vannet fordi han muligens var stressa. Hjertelyden var også hele tiden litt forhøyet. Vi fikk derfor komme inn på fødestua med en gang.
Riene ble raskt hyppigere og kraftigere. Og lystgassen ble min beste venn ,i tillegg til Kjetil som viste seg å være en super støttespiller, rolig og trygg.Og selv om han måtte bytte ringen sin over på andre hånda underveis ( jeg klemte visstnok ganske hardt..) var det ingen klager.
Etter hyppig sjekk av åpning og registrering av hjertefrekvens gjennom elektrode på hodet ble det i 20-tiden bestemt keisersnitt.
Dette fordi legen ikke ville ta sjansen på mange timer til med rier med såpass høy hjertefrekvens.

På null komma niks var jeg skikkelig pasient med urinkateter, kompresjonstrømper, venefloner og grønn skjorte. En ny opplevelse. Og kanskje ekstra spesielt siden jeg er vant med å være den hvitkledde.
Jeg mistet nok litt tids-perspektiv oppi det hele. Og min beste venn lystgassen ble tatt fra meg, så riene på vei ned  til operasjonstua var ikke så " lystige". Men å gå fra rier til fullstendig smertelindring med spinal var himmelsk (!).

Klokka 20.15 kom vår lille Emil til verden. 3125 gram tung og 47 cm lang. Det første jeg tenkte var  "oi så mye hår..!!". Han var frisk og rask, og ingenting tydet på at han hadde blitt påvirket av den høye hjertefrekvensen.

Etter å ha blitt sydd pent sammen ble jeg kjørt ned til overvåkningen.Veldig rart å bli kjørt i seng i de korridorene jeg er så vant med å farte rundt i som sykepleier. Siden jeg ristet som et aspeløv fikk jeg ketorax og tidsbegrepet ble ikke bedre av det. Den nybakte pappa og jordmora kom etterhvert opp med babyen, som en kort tid faktisk bare var " babyen" før vi ble enige om at dette var Emil :)

Jordmor Heidi, passet oss perfekt :) 

 
Selv om jeg selvfølgelig er glad for at alt gikk bra og forståelse for at keisersnitt var den beste løsningen, så føler jeg meg likevel litt snytt for selve fødselopplevelsen.Følte iallefall i etterkant på føden at jeg gikk glipp av en hel del i de timene etter keisersnittet.

Rundt midnatt kom vi tilbake på føden, som foreldre. Helt klart det største i verden!